Dannelsen av det revolusjonære sosialdemokratiet

Denne artikkelen tar for seg sosialdemokratiets utvikling i Tyskland, fra forfølgelsen under Bismarck til dets konsolidering som et revolusjonært masseparti. Vi legger særlig vekt på diskusjonen rundt Erfurt-programmet, der marxistene hevdet sitt hegemoni i partiet og utarbeidet hovedtrekkene i sin “ortodokse marxisme”.

Fra samling til forbud

Ett år etter den vellykkede samlingen i Gotha i 1875 ble SAPD erklært ulovlig av den prøyssiske regjeringen, og den nasjonale organisasjonen måtte videreføres i hemmelighet. Bare deltakelse i valg forble lovlig. Undertrykkelsen kunne imidlertid ikke stanse sosialdemokratiets vekst. Mens SAPD fortsatt hadde 23 lokalaviser i 1876, var det allerede i 1878 blitt til 74. Ett år etter samlingen ble de to forgjengerorganisasjonenes sentralorganer slått sammen til Vorwärts. Partiet hadde også et litterært tidsskrift, Die neue Welt, samt det teoretiske tidsskriftet Die Zukunft. Ved det første riksdagsvalget etter sammenslåingen klarte SAPD å øke oppslutningen fra de 6,8 % som ADAV og SDAP hadde oppnådd til sammen, til 9,1 %, og partiet økte dermed antall mandater fra 9 til 12. Allerede ved dette valget kunne det nye partiet stille kandidater i 175 valgkretser.

Suksessen førte imidlertid til ny undertrykkelse. Den 19. oktober 1878 vedtok Riksdagen sosialistlovene, som ble forlenget fire ganger fra 21. oktober 1878 til 30. september 1890. Lovene ga politimyndighetene makt til å oppløse alle sosialdemokratiske foreninger, møter, demonstrasjoner og festligheter, og til å forby enhver publikasjon som proklamerte nederlag for den herskende orden. Den som brøt lovene, kunne straffes med store bøter eller tre måneders fengsel. Undertrykkelsen rammet ikke bare sosialdemokratiske foreninger, men også fagforeninger uten tette bånd til partiet. Det samme skjedde med de mange kulturarbeiderforeningene, forbrukersamvirkene, arbeiderpubene og arbeiderbibliotekene. I juli 1879 var 127 aviser forbudt, inkludert alle de offisielle partiorganene.

Som svar på denne undertrykkelsesbølgen reorganiserte partiet seg i 1880 med riksdagsfraksjonen som nytt ledelsessenter. Riksdagsfraksjonens legalitet var imidlertid et tveegget sverd: Selv om den gjorde det mulig for partiet å opptre offentlig under riksdagsvalgene og propagandere for sin sak – hvilket det gjorde med glans – betydde dette at fraksjonens status økte betraktelig, og den fikk en innflytelse som gikk langt ut over støtten den hadde i partiets grunnplan. Mens riksdagsrepresentantene tidligere hadde måttet bevise seg i det daglige partiarbeidet på grasrotnivå for å bli sendt til Riksdagen med mandat fra sine partikamerater, ble fraksjonen stadig mer løsrevet fra partibasen på grunn av partiorganisasjonenes illegalitet. At riksdagsgruppen i valgkampen også henvendte seg til lag utenfor kjernen av industriarbeiderklassen, førte dessuten til at agitasjonen ble mer konservativ enn det som var stemningen blant partimedlemmene. Medlemskap i det illegale partiet krevde en langt større grad av overbevisning og bevissthet enn det å bare stemme.

Denne utviklingen ga opphav til de første konfliktene mellom de radikale og den mer kompromissorienterte fløyen rundt riksdagsfraksjonen. I disse stridighetene på begynnelsen av 1880-tallet beholdt den radikale fløyen rundt Bebel, Liebknecht og Vollmar overtaket. En faktor som bidro til seieren over de reformistiske kreftene, var spredningen av marxismen i partiet, som ble tatt opp av fremadstormende intellektuelle som Kautsky og Bernstein og brakt inn i partidebatten. Motparten, derimot, manglet ideologisk konsistens og var de radikale langt underlegne i debattene. Ulovliggjøringen av sosialdemokratiet bidro til denne utviklingen, ettersom den trakk teppet under føttene på de kompromiss- og moderasjonsorienterte kreftene og spredte et heroisk og revolusjonært selvbilde blant sosialdemokratiske arbeidere.

Understøttet av en dyp fellesskapsfølelse i kampen mot et samfunn som ikke hadde annet enn utbytting og undertrykkelse å tilby arbeiderklassen, kunne partiet utvikle en imponerende aktivitet, selv under illegale forhold. Distribusjonen av det nye partiorganet Sozialdemokrat er et eksempel på dette.

Etter at Vorwärts ble forbudt, ble Sozialdemokrat stiftet i 1879 og drevet fra Sveits. Først under Georg von Vollmar, den senere lederen for det bayerske SPD, og deretter under Bernstein, som ble valgt av Bebel og ytterligere radikaliserte avisens linje. Til tross for trusselen om arrestasjon ble avisen smuglet inn og distribuert i Tyskland i et opplag på 11 000 eksemplarer av rundt 110 betrodde medhjelpere.

SAPD klarte imidlertid også raskt å hente seg inn igjen etter de første tapene i riksdagsvalgene som følge av forfølgelsen, og oppnådde over en halv million stemmer i 1884, og i det siste valget under sosialistlovene i 1890 fikk de størst oppslutning av alle partier med i underkant av 1,5 millioner stemmer, mens Bismarck ikke bare mistet flertallet i riksdagen, men også kanslerposten. På den første partikonferansen i byen Halle i 1890, under dets nyvunne lovlighet, skiftet partiet endelig navn til Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) og fikk nye vedtekter som var tilpasset de nye forholdene, og det ble opprettet en ny partiorganisasjon.

Organiseringen av partiet

Til tross for sin enorme vekst var SPD fortsatt i 1905 en organisasjon uten nevneverdig byråkrati. En av grunnene til dette var partiets historiske engasjement for lokale organisasjoners autonomi og dets mistro til ADAVs strenge sentralisme. I tillegg skulle målet om proletariatets selvfrigjøring realiseres ved hjelp av politisk arbeid basert på frivillighet og partikongressens suverenitet. Den prøyssiske statens undertrykkelse, som forhindret organiseringen av permanente strukturer og kontorer utover riksdagsfraksjonen, motvirket også dannelsen av et byråkrati.

Selv organisasjonsvedtektene som ble vedtatt i Halle i 1890 under den nye legaliteten, inneholdt bare et styre på fem og en kontrollkommisjon på sju lønnede medlemmer. I tillegg kom de betalte redaktørene og medarbeiderne i partipressen. Det var hele sosialdemokratiets apparat på den tiden. I tillegg ble talere og agitatorer finansiert fra partikassen. Da Ebert etter 1905 fikk ordre om å reorganisere partiets hovedkontor i Berlin, fant han verken telefon eller skrivemaskin.

Hovedstyrets oppgaver besto i å iverksette kongressens vedtak, utarbeide partirapporter og sette opp dagsorden for neste kongress. Kontrollkommisjonen hadde derimot ansvaret for å overvåke partipressen og hovedstyret, og kunne omgjøre vedtak som den mente var i strid med vedtektene. Den kunne også sanksjonere enkeltmedlemmer og seksjoner for dårlig oppførsel.

Frem til 1905 var det imidlertid forbindelsespersonene (Vertrauenspersonen) som spilte den viktigste rollen, og som fungerte som bindeledd mellom partiets lokale, regionale og nasjonale organisasjoner. Hvert partidistrikt hadde mellom én og tre slike kontaktpersoner. De rapporterte om agitasjonsvirksomheten i den lokale gruppen, samlet inn bidrag og formidlet nyheter fra partiledelsen til sitt område. De ble støttet av den lokale organisasjonen i form av politiske foreninger eller andre arbeiderorganisasjoner, som propagandagrupper eller kulturklubber. Partiarbeidet var dermed i stor grad basert på de lokale gruppene, noe som innebar at et stort antall medlemmer var aktivt involvert i det politiske arbeidet, selv om vedtektene ikke stilte krav om aktiv deltakelse. Uten et fungerende byråkrati kunne det lokale arbeidet bare gjennomføres ved at mange deltok.

Styrken i de lokale organisasjonene økte også de lokale partirepresentantenes innflytelse overfor partiledelsen. Samtidig tenderte mange av de sterke lokalorganisasjonene mot en reformistisk orientering. Det vanskeliggjorde realiseringen av de revolusjonære ambisjonene som var formulert i partiprogrammet.

Denne tendensen ble forsterket av partiets interne organisering, som fulgte strukturen til den reaksjonære oppdelingen av valgkretser, slik at de ti største partidistriktene i 1913 hadde like mange medlemmer som de 304 minste. I stedet for å ta hensyn til dette forholdet gjennom en vektet fordeling av distriktene, ble partiets sosiale basis, industriarbeiderne, klart dårligere representert enn landsbygda. Selv etter en reform i 1909 hadde de 52 prosentene av medlemmene som kom fra byene bare 27 prosent av delegatene, mens de 31 prosentene av medlemmene som kom fra landsbygda og småbyene hadde 53 prosent av delegatene. Dette betydde at partiets radikale bykjerner ble dominert av de konservative distriktene på landsbygda.

Parlamentarisme

Sosialdemokratiets (velgermessige) base var den industrielle, urbane arbeiderklassen i de ikke-katolske regionene. På landsbygda og i katolsk pregede områder fikk sosialdemokratiet aldri varig fotfeste.

Blant partiene i keiserriket var SPD det eneste partiet som var til stede i hele landet: Det stilte kandidater i 385 valgkretser, mens de nasjonalliberale, som var det nest største partiet, bare stilte i 224 distrikter. De fleste andre partiene var regionalt forankrede partier, som for eksempel det katolske Zentrum, som bare stilte kandidater i noen få områder, men hadde en solid, knapt gjennomtrengbar maktbase der. Likevel stilte sosialdemokratene også kandidater i distrikter der de ikke hadde utsikter til å vinne frem, fordi de så valgkampen som en mulighet til å gjøre programmet sitt kjent for mange.

Men alle sider av det tyske valgsystemet virket mot SPD. Fordelingen av valgkretsene var alt annet enn proporsjonal i forhold til befolkningen, og de industrielle, urbane sentraene var spesielt dårlig representert. Denne skjevheten ble bare større etter 1871, da industrien og byene vokste. Resultatet var at SPD trengte to til tre ganger så mange stemmer for å vinne et mandat. Til tross for disse begrensningene vokste antallet stemmer og mandater nesten jevnt og trutt.

Fagbevegelsen

Ved utgangen av sosialistlovene i 1890 var rundt 300 000 arbeidere organisert i fagforeninger i Tyskland, de fleste av dem i fagforbund, hvorav de fleste var samlet i hovedorganisasjoner. SAPD hadde fra 1880-årene gitt sin fulle støtte til fagbevegelsen (på den tiden fortsatt fagforeninger) i håp om å vinne den fremvoksende bevegelsen for sosialdemokratiet. De andre partiene i keiserriket hadde bare represjon å tilby de organiserte arbeiderne. Dette styrket båndene mellom arbeiderklassens økonomiske og politiske organisering.

På slutten av 1880-tallet startet den første store streikebevegelsen innenfor det tyske keiserdømmets grenser, og mellom 1889 og 1890 deltok rundt 400 000 arbeidere, mer enn i hele de foregående ti årene. Bare i mai 1889 streiket 150 000 gruvearbeidere med støtte fra partiet, som fikk betydelig fremgang ved de påfølgende valgene i Ruhr-området. På slutten av illegalitetsperioden var det en tett allianse mellom fagbevegelsen og sosialdemokratene, der partiets håp om at fagforeningene skulle fungere som «skoler i sosialisme» bare delvis sammenfalt med prioriteringene til den andre siden, som var mye mer fokusert på umiddelbare økonomiske forbedringer.

Etter at sosialistlovene var opphevet, ble den løse fagbevegelsen samlet og sentralisert på initiativ fra metallarbeiderne i Hamburg, uten at man egentlig klarte å overvinne yrkesorganiseringen. Det ble dannet en paraplyorganisasjon kalt Generalkommission der Deutschen Gewerkschaft og en fagforeningskongress, der de sentrale organisasjonene skulle drøfte sine anliggender og utnevne generalkommisjonen. Generalkommisjonen hadde imidlertid ingen utøvende makt over de sentrale organisasjonene, men begrenset seg til å fremme fagbevegelsen og foreta undersøkelser av forhold i arbeiderbevegelsen. De sentrale organisasjonene beholdt råderetten over streikekassene. Selv om Metallarbeiderforbundet fikk gjennomslag for en resolusjon om dannelsen av enhetlige fagforeninger, ble den aldri gjennomført fullt ut.

Mellom 1890 og 1914 ble antallet frie fagforeninger nidoblet. Den sterkeste veksten fant sted mellom 1896 og 1900 og mellom 1903 og 1906, da antallet medlemmer økte fra i underkant av 900 000 til rundt 1,7 millioner. Fagforeningenes imponerende vekst skjedde imidlertid ikke i en rett linje. I perioder med økonomisk krise mistet de gang på gang medlemmer, og medlemstallet var generelt relativt ustabilt, noe som skapte vedvarende bekymring blant fagforeningslederne.

Fagbevegelsen hadde det samme grunnlaget som sosialdemokratiet: den urbane arbeidsstyrken i de ikke-katolske regionene. Medlemmene ble rekruttert fra faglærte og ufaglærte yrker, med metallarbeiderne som den største gruppen med over en halv million medlemmer i 1912. De fikk selskap fra de store fagforeningene for murere, trearbeidere, bygningsarbeidere, transportarbeidere og fabrikkarbeidere.

Fagforeningsarbeidet dreide seg om ansettelser, arbeidsvilkår og lønn. Men fagforeningene sørget også for å dekke en rekke sosiale behov for sine medlemmer, blant annet forsikring mot sykdom, arbeidsledighet og ulykker. Fagbevegelsen utviklet også et imponerende pressesystem, og de fem største organisasjonene distribuerte til sammen rundt 2,5 millioner aviser til arbeidsstyrken i 1914.

Erfurt-programmet
På partikongressen i Erfurt i 1891 fikk marxistene endelig hegemoniet. De formulerte i Erfurt-programmet de grunnleggende prinsippene og den strategiske retningen for det revolusjonære sosialdemokratiet i førkrigstiden.[1] De overtok sentrale elementer fra Marx’ og Engels’ program: proletariatets klassekamp som krumtappen i sosialistisk politikk, orienteringen mot det proletariske partiets politiske uavhengighet fra borgerskapet, kampen mot eneveldet og for politiske friheter for arbeiderklassen. I sin kritikk av programutkastet uttrykte Engels derfor sitt bifall til at partiet hadde fjernet «rester av en foreldet arv» fra lassalleanismen og vulgærsosialismen, og nå «i det store og hele sto på den moderne vitenskapens grunn».[2] Erfurt-programmet og en tilhørende kommentar utarbeidet av Karl Kautsky og Bruno Schönlank kom til å sirkulere i hundretusener av brosjyrer blant arbeiderne i årene som fulgte.[3]

Karl Kautsky – den ledende teoretikeren i SPD og den sosialdemokratiske Andre internasjonale – utviklet også en systematisk framstilling av ortodoks marxistisk teori og politikk. Her fant man en mer omfattende forklaring av de grunnleggende ideene som lå til grunn for programmet og den sosialdemokratiske strategien.[4] Kjernen i strategien som ble formulert i dette heftet, er sosialdemokratiets selvforståelse som en «forening av arbeiderbevegelsen og sosialismen». Ved å utvikle seg til en sosialistisk masseorganisasjon for arbeiderklassen ville sosialdemokratiet oppheve motsetningen mellom sosialistiske sekter på den ene siden og proletariatets spontane bevegelser på den andre, som ble kritisert i Det kommunistiske manifest, til fordel for en bred klasseorganisasjon med sosialistiske mål. Sosialdemokratiet ble konstituert ut fra arbeiderklassen selv, nemlig fra «den delen av proletariatet som kjemper for sin klasses samlede interesser, dens ecclesia militans (kampmenighet)” — fra arbeiderbevegelsen. Denne delen av klassen, som allerede var i en grunnleggende konflikt med kapitalen, var den viktigste rekrutteringsarenaen for sosialdemokratiet. Den var selv «i bunn og grunn ikke noe annet enn den målbevisste delen av det kjempende proletariatet». Selv om sosialdemokratiet bestreber seg på å være et sosialistisk masseparti, er det i Kautskys oppfatning ikke sammenfallende med arbeiderklassen. Snarere er arbeiderklassen delt inn i ulike lag eller bevissthetssirkler i forhold til det sosialistiske målet. Den ideologiske nærheten til den sosialistiske bevegelsen er knyttet til arbeidernes posisjon innenfor den kapitalistiske produksjonsmåten: «Det er de kjempende lagene av industriproletariatet, som har oppnådd politisk bevissthet, som utgjør bærerne av den sosialistiske bevegelsen. Men jo mer proletariatets innflytelse vokser på de tilstøtende sosiale lag, jo mer det påvirker deres følelser og tenkning, desto mer vil også de bli trukket inn i den sosialistiske bevegelsen.» Ifølge hans idé – der han til syvende og sist følger Marx og Engels[5] – er arbeiderbevegelsen gruppert rundt et hegemonisk sentrum: industriarbeiderklassen, som synes forutbestemt til å tilegne seg en sosialistisk bevissthet på grunn av sin spesielle historiske og økonomiske posisjon innenfor kapitalismen. Den bestemte uttrykksformen til den utviklede kapitalistiske produksjonsmåten er storindustrien. Den uttrykker den økende sosialiseringen av arbeidet innenfor den kapitalistiske privateiendommen, og bereder dermed grunnen for et sosialistisk samfunn basert på felleseie av produksjonsmidlene. Etter hvert som den moderne industrien ruinerer småbruket, vokser proletariatet på den ene siden og den økonomiske makten konsentreres i hendene på et stadig mindre antall kapitalister og jordeiere, klassemotsetningene skjerpes og det moderne samfunnet splittes mer og mer i «to fiendtlige hærleire», som Erfurt-programmet formulerer det. Den voksende industriarbeiderklassen inntar en betydelig posisjon innenfor proletariatets klasseorganisering. Storindustrien samler en stor masse av arbeidere, forener deres interesser og fremmer enhet mot kapitalen som et utgangspunkt for videre klassekamp.

Sosialisme og klassekamp

Tyngdepunktet i den ortodokse marxismen er overbevisningen om arbeiderklassens historiske oppgave som den eneste konsekvent revolusjonære klassen. Mens uavhengige bønder og småborgere gjorde opprør mot kapitalismens overdrivelser for å bevare sin eksistensform basert på privat eierskap til produksjonsmidlene, befinner moderne lønnsarbeidere seg i en tilstand av fullstendig eiendomsløshet. På grunn av sin klassesituasjon er de fullstendig avskåret fra midlene til sin egen reproduksjon og er derfor tvunget til å selge arbeidskraften sin til eierne av produksjonsmidlene. Mulighetene til å forbedre sine individuelle levekår er ekstremt begrenset av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Som klasse har de ikke noe annet valg enn å forene seg hvis de ønsker å forbedre sine levekår. I dette, i tendensen til kollektiv handling mot alle motkrefter, som er forårsaket av klasseforholdets struktur, ligger den ortodokse marxismens overbevisning om at arbeiderne kan frigjøre seg fra sin klasseskjebne. Dette synet bygger altså ikke på en objektivistisk historieoppfatning, slik Bernstein hevdet i sine revisjonistiske bestrebelser: «I sosialdemokratiet har det altså etablert seg en overbevisning om at denne utviklingsveien er en uunngåelig naturlov, at den store, altomfattende økonomiske krisen er den uunngåelige veien til et sosialistisk samfunn.»[6] Kautsky motsier denne sammenbruddstanken i sin antikritikk.[7] Ingen i sosialdemokratiets rekker har de ideene som Bernstein kritiserer. Kautsky synes imidlertid å undervurdere visse tendenser i partiet eller innenfor marxistisk teori, som for eksempel partiets politiske leder og faste formann, August Bebel. Sistnevnte levde i en konstant forventning om en endelig krise – den «store Kladderadatsch» – som ville føre til systemets plutselige sammenbrudd.[8]

Kautsky, derimot, så ikke sosialismens nødvendighet i en objektiv tendens til sammenbrudd som ville finne sted utenfor de organiserte politiske kreftenes innflytelse, men i analysen av de kapitalistiske klasseforholdene og de motsetningene og konfliktene som oppstår som følge av dem – konflikter hvis utfall er uavklarte. Dette overvurderer imidlertid tendensen til kollektiv handling og undervurderer den integrerende kraften i selve det kapitalistiske klasseforholdet, som er antagonistisk på grunn av sin utbyttende og dominerende karakter, men som samtidig setter arbeiderne i en posisjon av grunnleggende avhengighet og underkastelse, hvilket gjør kollektiv motstand ekstremt risikabelt. Veien til klassekamp er med andre ord ikke så enkel og nødvendig som Kautsky og hans følgesvenner kunne ha forestilt seg. Som den historiske utviklingen har vist, kan arbeiderne meget vel bli kastet tilbake på individuelle former for motstand og tilpasning eller forene seg langs andre kollektive identiteter for å håndtere sin klassesituasjon. Men disse individuelle strategiene forverrer reproduksjonsbetingelsene for klassen og dens individuelle medlemmer på lang sikt – dette er den ortodokse marxismens grunnleggende innsikt i dynamikken til de kapitalistiske klasseforholdene, til tross for alle illusjoner om klassens dannelsesprosess.

Kautsky skisserer denne historiske dynamikken, slik den forstås av ortodokse marxister, i sin forklaring av Erfurt-programmet på følgende måte «Når vi betrakter opphevelsen av privateiendommen til produksjonsmidlene som uunngåelig, mener vi ikke med dette at den sosiale revolusjonens stekte duer en vakker dag vil fly inn i munnen på de utbyttede uten at de gjør noe som helst. Vi betrakter sammenbruddet av det nåværende samfunn som uunngåelig, fordi vi vet at den økonomiske utviklingen med naturnødvendighet frembringer forhold som tvinger de utbyttede til å kjempe mot denne privateiendommen; at den øker antallet og styrken til de utbyttede og minsker antallet og styrken til utbytterne, som klamrer seg til det eksisterende systemet; at den til slutt fører til utålelige forhold for massen av befolkningen, som bare gir dem valget mellom uvirksom fornedrelse eller energisk omveltning av det eksisterende eiendomssystemet.» Og når han senere, i samme ånd, beskriver «den kapitalistiske produksjonsmåtens fallitt» som en naturnødvendighet, er det ikke for å utlede en automatikk i revolusjonen, men for å klargjøre hvor presserende det revolusjonære oppdraget er: «Utholdenhet i den kapitalistiske sivilisasjonen er umulig; det betyr enten fremover til sosialismen eller bakover til barbariet.»

For Kautsky er klassekampen derfor et nødvendig resultat av de antagonistiske produksjonsforholdene. Den historiske utviklingen synes her å være garantert ikke så mye av objektive omstendigheter som av den omfattende tilliten til at de undertrykte og utbyttede ikke ville resignere overfor sin antatte skjebne, men gjøre opprør mot den. Ifølge Kautsky var det derfor nærmest uunngåelig at «det voksende proletariatet ville forsvare seg mot kapitalistisk utbytting, organisere seg i fagforeninger, kooperativer og i politiske organisasjoner, og søke å oppnå bedre arbeids- og levekår og større politisk innflytelse.»[9] I så måte fulgte Kautsky og hans meningsfeller Marx’ og Engels’ historiefilosofiske credo om at historien er en historie om klassekamper. Klassekampen fremstår her som drivkraften i den historiske utviklingen. En objektivistisk oppfatning som forestiller seg at den historiske prosessen foregår med ubrytelig nødvendighet, er uforenlig med dette. Kautsky oppsummerte selv dette synet kort og konsist i sin diskusjon med Eduard Bernstein på følgende måte: «Kapitalkonsentrasjonen stiller den historiske oppgaven: innføringen av en sosialistisk samfunnsorden. Den frembringer kreftene for oppgavens løsning, proletarene, og den skaper midlene for løsningen: den samfunnsmessige produksjonen, men den frembringer ikke selv uten videre oppgavens løsning. Dette kan bare springe ut av proletariatets bevissthet, vilje og kamp.»[10] Tanken om at proletariatet ikke har annet å gjøre enn å «vente fatalistisk og hengivent til den økonomiske utviklingen, uten dets inngripen, har økt dets makt i en slik grad» at det kan frigjøre seg selv, er helt feil. Den historiske materialismens grunnantakelse er snarere at proletarene føler «kampens nødvendighet», en kamp som «blir en klassekamp fordi mange individer med de samme interessene fører den samme kampen for de samme målene.»[11] Resultatet av denne kampen er en tiltagende organisering av klassen, noe som endrer selve klassekampens utgangspunkt og blir en ny maktfaktor. Organiseringen gir de undertryktes kamp en høyere grad av selvhevdelse og skaper et solidaritetsbånd mellom arbeiderne som gjør dem i stand til å stå opp mot kapitalen med mindre individuell risiko. Sosialdemokratiet må arbeide for å støtte denne utviklingen og «forene proletariatets ulike motkrefter mot utbyttingen til målrettet og enhetlig handling.»[12]

Etter hvert som den kjempende delen av proletariatet etablerte seg politisk i form av sosialdemokratiet som arbeiderbevegelsens fortropp, oppsto det en ny oppgave for den sosialistiske bevegelsen. Den skulle ikke lenger – som de tidlige sosialistiske sektene – «bringe proletariatet frelse fra elendigheten ovenfra»[13], men snarere «støtte dets klassekamp ved å øke dets innsikt og fremme dets økonomiske og politiske organisasjoner, slik at det modnes raskere og mer smertefritt frem mot det tidspunkt da det er i stand til å forløse seg selv». Sosialdemokratiets oppgave er å “organisere proletariatets klassekamp så målrettet og formålstjenlig som mulig.»[14] De undertryktes selvfrigjøring fremstår som det ledende prinsippet. Slik sett tar den også avstand fra ethvert kuppaktig revolusjonsbegrep, der det er sosialistene og ikke klassen som gjør revolusjon: «Den kritiske kommunismen fabrikkerer ikke revolusjoner, den forbereder ikke opprør, den bevæpner ikke oppstander. Den smelter sammen med den proletariske bevegelsen, men den ser og støtter denne bevegelsen i full erkjennelse av det båndet som forbinder, kan forbinde og må forbinde den med helheten av samfunnslivets forhold. Kort sagt, det er ikke et seminar der den proletariske revolusjonens generalstab blir skolert: det er utelukkende denne revolusjonens bevissthet, og fremfor alt bevisstheten om dens vanskeligheter.»[15] For å fylle sin støttefunksjon hadde sosialdemokratiet to viktige oppgaver: på den ene siden å utvikle og spre sosialistisk bevissthet, og på den andre siden å fremme oppbyggingen av arbeiderorganisasjoner.

Sosialdemokratiets bevisstgjørende funksjon springer ut av overbevisningen om at den sosialistiske bevisstheten er en vitenskapelig bevissthet. Den er forankret i «moderne økonomiske forhold»[16] og de motsetningene som følger med dem. Den springer imidlertid ikke direkte ut av proletariatets egen klassekamp, men kan bare utvikles på grunnlag av vitenskapelig innsikt i disse forholdene. Opprinnelig var bærerne av denne bevisstheten individuelle medlemmer av den borgerlige intelligentsiaen, og Kautsky tenkte her særlig på Engels og Marx. Den sosialistiske teorien som de intellektuelle utviklet, ville bare finne veien inn i arbeidernes kamp gjennom «intellektuelt fremskredne proletarer»[17]: «Sosialistisk bevissthet er derfor noe som bringes inn i den proletariske klassekampen utenfra og ikke noe som opprinnelig oppsto innenfor klassekampen.»[18] Dette betyr ikke at de førte sin kamp ubevisst, men at den uten teori ville være begrenset til de «umiddelbare personlige behovene». Den bredere politisk-økonomiske konteksten som de spesielle konfliktene fant sted innenfor, ville bli ignorert. Denne kan bare gjøres gjennomsiktig ved hjelp av vitenskapelige kategorier, den kan ikke bare forstås ved hjelp av den utbyttede klassens individuelle eller kollektive erfaringer. At deres økonomiske kamp var ensbetydende med et sisyfosarbeid, at de måtte overvinne hele komplekset av kapitalistiske produksjonsforhold for å realisere sine behov, og at de måtte bryte borgerskapets politiske makt for å gjøre det, denne innsikten kunne bare oppnås gjennom vitenskapelig forståelse og opplysning. Derfor spiller teorien en så viktig rolle: «Bare kunnskap om samfunnsprosessen, dens tendenser og mål kan gjøre slutt på dette sløseriet, konsentrere proletariatets krefter, forene dem i store organisasjoner med store mål for øye og systematisk underordne deres individuelle og kortvarige handlinger under deres vedvarende klasseinteresser, som i sin tur stilles i tjeneste for hele samfunnsutviklingen.»[19]

Med sosialismens utvikling til en proletarisk massebevegelse blir imidlertid denne bevissthetsfunksjonen i økende grad overført til proletariatets kjempende lag, og de borgerlige intellektuelles betydning avtar. Dette forholdet blir også håndgripelig i og med at proletariatet ifølge Kautsky ikke bare er opptatt av å forstå sine egne eksistensvilkår, men også av å utvikle «bevisstheten om sin egen makt».[20] I så måte er innsikten som teorien formidler, bare til begrenset hjelp: «Handling er alltid mer egnet til å utvikle bevisstheten om egen makt enn enhver teori. Det er gjennom sine seire i kampen mot fienden at sosialdemokratiet tydeligst demonstrerer sin makt overfor proletariatet og dermed mest effektivt høyner dets maktbevissthet. Men det skylder også sine fremganger til det faktum at det er ledet av en teori som setter den bevisste, organiserte delen av proletariatet i stand til å utøve det maksimale av sine gitte krefter i hvert øyeblikk.»[21] Dette er forbindelsen mellom bevissthet og organisasjon. Oppbyggingen av uavhengige klasseorganisasjoner gir proletariatet den nødvendige kollektive kraften det trenger for å konfrontere kapitalen som klasse, og i denne kampen utvikler det en bevissthet om sitt historiske potensial. Endelig skal sosialdemokratiet «i og gjennom kampen» organisere ikke bare de mest fremskredne, men stadig bredere lag av klassen og gjøre dem i stand til «å lede den enorme økonomiske omveltningen som endelig vil gjøre slutt på all elendighet som skyldes trelldom, utbytting og uvitenhet over hele jorden.»[22] I og gjennom sine organisasjoner bygger altså proletariatet i Kautskys visjon ikke bare opp sin makt overfor borgerklassen, men det oppnår også evnen til å overta den politiske makten og fundamentalt forandre samfunnet gjennom selvorganiserte masseforeninger.

Det sosialdemokratiske partiet spiller en sentral rolle i dette. Ifølge Kautsky var det bare gjennom partiet at «arbeiderklassen kunne forene seg i sin helhet».[23] Klassens økonomiske kamper gjaldt derimot alltid enkelte yrker eller sektorer i en by eller provins. Disse kampene var i seg selv «ennå ikke en klassekamp». Det er fordi de i utgangspunktet ikke handler om hele klassens interesser, men «bare om en spesiell interesse for en bestemt sektor». Så lenge arbeiderne ikke organiserer seg i et «selvstendig politisk arbeiderparti», men hvor deres forsøk på organisering i form av fagforeninger, hjelpefond og kooperativer forblir på rent økonomisk terreng, vil «faglige særinteresser altfor lett komme i forgrunnen, klassebevisstheten vil ikke bli vekket, og uten denne er et virkelig samfunnsrevolusjonært arbeid umulig». Mens de rent økonomiske organisasjonene bare kunne kjempe for de interesser som kunne realiseres innenfor den gitte produksjonsmåten, ville arbeiderpartiet, som «representant for hele proletariatets klasseinteresser», rett og slett være tvunget til «å bekjempe selve denne produksjonsmåten, innenfor hvilken en frigjøring av proletariatet er umulig.»

Reform, revolusjon og det endelige målet

Ifølge ortodoks marxisme kan denne frigjøringen bare tenkes som en bevisst handling fra flertallets side, og den kan bare realiseres med revolusjonære midler. Det stadig mer utbredte reformistiske håpet om å oppnå gradvise forbedringer i allianse med liberale krefter for så å gi avkall på det sosialistiske endemålet og dermed overvinne kapitalismen uten å trappe opp klassekampen – én reform etter den andre – forkastes som illusorisk. Overgangen fra kapitalisme til sosialisme kunne ikke gjennomføres ubevisst, «utbytterklassens herredømme kunne ikke langsomt undertrykkes» «uten at denne klassen var klar over dette og følgelig bevæpnet seg og brukte alle sine krefter til å undertrykke det voksende proletariatets styrke og innflytelse.»[24] Derfor måtte sosialdemokratiet vekke proletariatets bevissthet om det uunngåelige sammenstøtet mellom klassene og om at dets interesser og behov var uforenlige med den herskende orden. Dette fører til den grunnleggende avvisningen av enhver koalisjonsregjering med borgerlige og småborgerlige partier, som Kautsky avviser som en «for tidlig oppnåelse av statsmakt»[25], som «å oppnå et skinn av statsmakt før revolusjonen», siden proletariatet ennå ikke hadde oppnådd «reell politisk makt». I et slikt scenario, der det ikke fantes noe aktivt og bevisst flertall bak sosialdemokratiets revolusjonære program, kunne det å gå inn i en koalisjonsregjering bare føre til forræderi mot egne mål; klassen kunne ikke vinne, «men i beste fall bare parlamentarikerne som gjennomfører handelen». En politisk allianse ville dermed aldri gagne klassen, men bare «streberne og embetsjegerne» i partiets rekker.

Den revolusjonære sosialdemokratens holdning til dette var «å motsette seg partiets deltakelse i den rådende korrupsjonen på den mest resolutte måte». «Hvis det finnes et middel til å frarøve oss tilliten fra alle ærlige elementer i massene, til å pådra oss forakt fra alle militante og kampvillige proletariske lag, til å hindre vår fremgang, så består det i at sosialdemokratiet deltar i koalisjonspolitikk.» Den ortodokse marxistiske strategiens forsvinningspunkt er å nekte å være med på å styre kapitalistiske samfunn basert på klasseundertrykkelse, og i stedet bygge et «parti av uforsonlig opposisjon»[26] med en massebase og innflytelse, som i en revolusjonær situasjon vil kunne representere et alternativ til det bestående og lede kampen om makten til seier: «Hvis en slik situasjon har oppstått, hvis et regime er kommet så langt at det truer med å bryte sammen på grunn av sine indre motsetninger, og hvis det finnes en klasse i nasjonen som har interesse av, men også styrke til å oppnå, politisk herredømme, da trengs det bare et parti som har denne klassens tillit, som er uforsonlig fiendtlig innstilt til det vaklende regimet, og som klart erkjenner den gitte situasjonen for å kunne lede den aspirerende klassen til seier. «

Avvisningen av å være med på å styre kapitalismen går imidlertid ikke hånd i hånd med en grunnleggende avvisning av kampen for reformer. Tvert imot er kampen for å forbedre arbeiderklassens økonomiske og politiske stilling innenfor kapitalismen en vesentlig del av den marxistiske strategien. Åttetimersdagen, forklarte Kautsky, var et «middel til å heve arbeiderklassen og bidra til dens politiske og sosiale modenhet, til dens evne til å ta frigjøringsarbeidet og den sosiale omdannelsen i egne hender».[27] Kampen for demokrati og arbeiderklassens politiske friheter inntok imidlertid en særstilling: «Disse frihetene er av den største betydning for arbeiderklassen; de er en del av dens levekår, som den absolutt trenger for sin utvikling. De betyr lys og luft for proletariatet, og den som innskrenker eller tilbakeholder dem eller vil holde arbeiderne borte fra kampen for å vinne og utvide denne friheten, er av proletariatets verste fiender.»[28] Forskjellen til reformismen består derfor ikke i at man avviser reformer. Den ligger snarere i sammenhengen mellom de enkelte kravene og deres forhold til bevegelsens endelige mål: «Det som holder politiske partier sammen, særlig når de har store historiske oppgaver å løse, slik som det sosialdemokratiske partiet, er deres endelige mål, ikke deres øyeblikkelige krav, ikke deres syn på hvordan de skal oppføre seg i alle de enkeltspørsmål som kommer opp for partiet. (…) Uten enhet på disse punktene ville en sammenslutning av så ulike elementer i ett parti være en absurditet.»[29]

Parlamentarismen og staten

Drevet av en dyp overbevisning om klassemotsetningenes uforsonlige karakter og betydningen av en grunnleggende opposisjonell motmakt, anså de revolusjonære delene av sosialdemokratiet også bruken av parlamentet som en fristende mulighet og ikke som en integrativ blindvei. Ved å gripe inn med sosialdemokratiet som en organisert politisk kraft på statsnivå, begynte parlamentarismen «å endre sin tidligere karakter.»[30] Den sluttet nå å være «et rent middel for borgerskapets herredømme». I stedet kunne valgkampene og de parlamentariske debattene nå ut til og riste opp de bredeste lagene i proletariatet som sosialdemokratiet tidligere ikke hadde vært i stand til å nå. De skulle vise seg å være den beste måten å henvende seg til proletariatet i hele dets bredde på, for å opplyse det og «sveise det stadig fastere sammen til en samlet arbeiderklasse». I parlamentet fant den «det mektigste middel proletariatet for tiden har til rådighet for å påvirke statsmakten i sin favør og for å fravriste den de innrømmelser som det for øyeblikket er mulig å oppnå. Kort sagt, disse kampene er blant de mest effektive virkemidlene for å heve proletariatet fra dets økonomiske, sosiale og moralske fornedrelse.» Samtidig erkjente man at arbeiderpartiet ikke kunne begrense seg til en rent parlamentarisk kamp, ettersom dets virkelige maktmidler lå utenfor parlamentet: «Bare hvis proletariatet har en utenomparlamentarisk kraft å falle tilbake på, kan det fullt ut utnytte sin parlamentariske makt.»[31]

Valgene var imidlertid av særlig betydning fordi de forente samfunnsklassene via deres partier og skilte dem klart fra hverandre. De var derfor «et mektig middel til å vekke og styrke klassebevisstheten, et mektig middel til å forene proletarene under én fane, til å vekke i dem entusiasme og begeistring for brede mål».[32] Valgkampen tjente sosialdemokratiet som en mektig brekkstang for organisering og disiplinering, så vel som for opplysning og propaganda. Derfor måtte det gå inn for allmenn stemmerett selv der parlamentet ikke hadde noen reell politisk makt. Dette viser tydelig at den parlamentariske taktikkens førsteprioritet lå i bevisstgjøring gjennom offentlig propaganda for sosialistiske standpunkter, og ikke i de reformer som eventuelt kunne oppnås gjennom direkte påvirkning av lovgivningen. Til tross for den påfallende undervurderingen av parlamentarismens integrative makt i ettertid, synes det overordnede strategiske hensynet også her å være orienteringen mot det sosialdemokratiske sluttmålet. I tråd med dette målet opptrådte SPD i parlamentet til å begynne med etter prinsippet om grunnleggende fiendtlighet mot den herskende orden: «Ikke én mann og ikke en femøre til dette systemet!» (Wilhelm Liebknecht)

Hvordan denne grunnleggende opposisjonelle orienteringen ble utkjempet innad i partiet i de følgende tiårene, vil være tema for et annet bidrag. SPD, som vokste jevnt og trutt og gikk fra valgsuksess til valgsuksess, utviklet seg uansett raskt til å bli det viktigste partiet i den sosialistiske bevegelsen i Europa og preget ikke minst orienteringen til de russiske sosialistene: «I de siste tiårene har det tyske sosialdemokratiet vært forbildet for det russiske sosialdemokratiet, mer enn for sosialdemokratiet i verden for øvrig.»[33]